Fra sorg til glede og litt utdanning

Fra sorg til glede og litt utdanning

Om min dagbok...

100% reklamefri blogg - med mine tanker fra år tilbake i tid. Nå fremover kommer det nok noe som er relatert et fag jeg arbeider med - der blogging er en del av selve faget. Men jeg har ikke hjerte til å slette tankene jeg har hatt. De var og er en stor del av meg og vil også være det i fremtiden.

Sorg i glede

Ord for dagenPosted by Merete Bolstad Mon, November 25, 2013 22:43:39

14 år – 26 november 1999, lille Margot Kristine til minne – tenner lyset. Minner har jeg ikke så mange av – 7 dager er ikke et langt liv. Dramatiske dager, levde fra time til time – forsøkte å holde roen. Det gikk ikke så bra når barnet ditt er alvorlig sykt. Fantastiske leger og sykepleiere som kjempet sloss og tapte – gråt sammen med meg. Ny uro i meg når jeg hører at de skal slå sammen nyfødt avdelingen med Tromsø, med begrunnelse i å samle faglig kompetanse. I dag når vi har spesialisten på nettbrett og en kirurg i Japan kan operere på andre siden av verden ved hjelp av teknologi. Kompetansen deres gjorde at jeg hadde en mulighet til å gå videre uten å bli ødelagt. Et team av mennesker som gjør en utrolig jobb. Som passet på at jeg også fikk vite at det meget ofte går bra. Jeg fikk hilse på en liten tass som var i Bodø samtidig med oss på etter samtalen. En fin halvtime der jeg fikk holde et vakkert lite barn som det gikk godt med inntil, meg – kjenne hjertet slå!

Årene går, den skarpe smerten er ikke lengre. Men å tro at jeg kan lure kroppen til å ignorere det som skjer inne i meg rundt disse datoene kan jeg ikke. Jeg går inn i min lille boble der jeg trenger å få være en stund. Slik er sorg, det er helt normalt. Husken er kort og dagene lange. Redselen hogger igjen tak for å miste det kjæreste man har. Enhver mor og far kan kjenne på den redselen – og kan forstå.

Har sluttet å bry meg om overfladiske ting – som jeg har sett en del av… klesmerker, viktig- nei.

Et trygt barn, med stabil oppvekst uten uro som gjør at de søker inn i miljøer som bare vil de vondt – det er viktigere å ta med seg enn om klærne har det ene eller det andre merke. De «små» tingene som er så viktig, å være der når de spør sine spørsmål, lytte når de har noe å fortelle – gjøre ting sammen. Det er viktig for meg nå – det var et løfte jeg gav der jeg lå med min lille jente på brystet og viste hun var i ferd med å forlate meg. Jeg lovet å prøve å gjøre en forskjell – vet ikke om jeg lykkes, men jeg akter å prøve. Den samtalen kommer jeg aldri til å glemme – jeg lovet å prate til hun var «over» - det gjorde jeg. Det holdt hardt – det var det eneste jeg kunne gjøre for henne der og da. Jeg fikk ikke et helt liv med henne. Det er helt naturstridig å måtte begrave sitt barn.

Sammen med en fantastisk varm og god familie som jeg har rundt meg, og gode venner som har støttet meg – har jeg nå fått oppfylt et ønske og blitt godkjent for å gjøre noe verdifullt for meg selv og de rundt. Om få måneder får vi et nytt barn inn i familien. KA får lov å bli storebror, noe jeg ikke har fått til på annet vis ;) og jeg får lov å bli fostermor. Et lite barn som trenger et hjem skal få bo hos oss og bli en del av vår familie. Bare i Nordland trengs det rundt 50 fosterhjemsplasser. Noe å tenke på i verdens rikeste land. Skulle tro at vi hadde det så godt at alle barn kunne vokse opp og ha det godt, men slik er det ikke. Her håper jeg mange flere enn meg kan tenke seg å gjøre en forskjell. I denne prosessen har jeg møtt mange fantastiske mennesker som går sammen med meg.

Jeg vet hva tap er – et fosterbarn har ikke opplevd annet enn tap i sitt liv. Jeg vet hva som skal til. Masse tålmodighet, tid og ubegrenset kjærlighet.

Dukker inn i boblen min nå, – å skrive letter på trykket.

Noen bok anbefalinger til slutt

– Sommerlandet, for å forklare barn om døden.

- Små føtter setter dype spor, om å miste barn og tiden etterpå (passer for mennesker i sorg, lærere, helsevesen og alle rundt)

- Og den nyeste boken om temaet jeg ennå ikke har fått lest – Når livet slutter før det begynner



  • Comments(0)//blogg.mereteweb.com/#post15

... en ekstra plass i hjertet!

Ord for dagenPosted by Merete Bolstad Thu, May 27, 2010 19:43:44

For alltid vil det være en ekstra plass i hjertet mitt - etter tomrommet som ble etter min lille Margot døde.  Denne ekstra plassen så min samtalepartner Erle som jeg gikk til i to år etter Margot døde i armene mine.  Det er ikke et tomrom i stedet for henne - men i tillegg fordi kjærligheten som var lagt i forventninger - drømmer og fremtids ønsker ble revet vekk.  Mens kjærligheten til henne som var hos meg i kun syv døgn vil alltid stå fast. 

Tenk så heldig å ha overskudd av kjærlighet - men da jeg skulle prøve å finne løsninger på å pleie sorgen på denne måten og gjøre noe fornuftig av den ble det stopp på alle hold - fordi jeg er "enestående".  Hadde jeg vært i parforhold hadde det ikke vært noe problem - MEN jeg var alene. 

Fosterforeldre - må være to - hvis man skal ta vare på et barn.  Støttekontakt jobb kunne jeg få - men ble sjåfør for to gutter som måtte kjøres til fotballtrening.  Veldig lite tilfredstillende.  Så tenkte jeg grundig gjennom saken og søkte om singeladopsjon - dyrt, og veldig liten sjans å få et barn.  Men et iboende håp i hjertet var tent.

25 plass i køen - og 2-3 adopsjoner i året - et håpløst opplegg der man bruker penger på et system som jeg synes utnytter mennesker med et ønske om barn.  For barn er ingen selvfølge, men når et barn er så ønsket at mennesker er villig til å betale flere hundre tusen - for en lang saksgang, så forstår jeg ikke tiden det tar og at det skal være så omstendelig.

Så spør noen meg om jeg ikke er glad for den jeg har?  Noe jeg synes er helt tøvete - for han vil jo ikke få noe mindre kjærlighet om jeg skulle hatt flere barn.  Hvorfor blir jeg spurt om slikt som er alene.  Tror ikke de som er to blir spurt om de elsker et barn mer enn det andre.  Han var den som kom og helet mitt hjerte, men ikke som en erstatning - han er helt sin egen person og elskes for den han er.  Inger Hagerup har et nydelig dikt om det.

Håpet om et barn ble slukket - men stebarn har jeg plass til i hjertet mitt.

Foreløpig bruker jeg overskuddet mitt på å gjøre ekstra ting ut av hverdagen min - som å tilby mattekurs for ungens klasse - prøve å være en god lærer for elevene mine - prøver å være en god venn.  

Men her i denne byen er det ikke lett å finne venner.. men det skal jeg ta for meg i senere skriving.


  • Comments(1)//blogg.mereteweb.com/#post6

Sorg - brutal - rå -vond

Ord for dagenPosted by Merete Bolstad Tue, June 24, 2008 21:35:15
Men fant dette som forklarer hvordan man skal forklare barn - på krisepsyk.no - hjelper litt å lese dette.

Depresjon - tankesykdommer

I de tre første eksemplene var det helt åpenbart at de personene som hadde tatt sitt eget liv ikke var friske. Jeg sier ikke at de var syke. Til de små barna sier jeg at de hadde tankesykdommer. Jeg har blyant og papir og jeg begynner å tegne tankene som friske, grønne, lange og loddrette streker; noen ganger med blomster på. Disse frodige, grønne og friske tankene er inne i hodet, i hjernen. Hjernen trenger lys og varme for at tankene skal holde seg friske. Når man får en tankesykdom som heter depresjon, blir det mørkt og kaldt der inne tankene skal vokse og gro. Da begynner de å visne. Men det er noen tanker som ikke har visnet helt. De tenker: Jeg må få hjelp, jeg må snakke med noen som kan hjelpe meg med tanke-sykdommene, jeg må få medisin. Men dersom de ikke får hjelp blir det veldig kaldt og mørkt inne hos tankene, snart visner også tanken om å gå til noen å få hjelp. Hvis de ikke klarer å få tak i hjelp.


Aller sist visner tanken på barna

Mens jeg snakker om dette bruker jeg brunfargen og viser hvordan tankene faller sammen og visner. Samtidig benytter jeg anledningen til å si at ingen med tanke-sykdommer kan få hjelp av barn. De må få hjelp av doktor eller psykolog som har gått på mange skoler og lært om tankesykdommer. Hvis den som får tankesykdommer har barn, er tankene på dem de aller siste som visner. Da kan det hende jeg tegner to sterke, grønne streker blant alle de brune som har falt sammen. Jeg skriver barnas navn på de to gjenlevende, friske og grønne tankene. Jeg bruker også svartfargen og tegner mørke rundt alle tankene som har visnet og falt sammen. Men så blir også de aller siste tankene syke. De tenker: jeg klarer jo ikke å ta vare på meg selv, hvordan skal jeg da klare å være mor/far for mine barn?. Nå blir det helt mørkt der inne.


Reisen til døden

Da er det bare en eneste tanke igjen og den er syk. Det er en svart tanke inne i mørket og den sier: jeg må dø. Jeg må reise til døden. Det er det eneste sted for meg nå. Og for å dø må en slutte å puste og for å slutte å puste må en ta et tau rundt halsen og det heter å henge seg. Eller for å slutte å puste må jeg fylle lungene med vann. Det heter å drukne seg. Eller for å dø må jeg tappe ut alt blodet. Det kan gjøres ved å skjære over pulsårene eller stikke kniv i hjertet. For å dø må en stanse hjerteslagene og det kan gjøres med veldig sterke medisiner. Eller for å dø må en ta bort alle tankene. Det kan gjøres ved å skyte skudd inn i hodet.



  • Comments(1)//blogg.mereteweb.com/#post5

Små føtter setter dype..

Ord for dagenPosted by Merete Bolstad Sun, June 22, 2008 12:31:37
Boka jeg har vært med på er nå kommet i paperback utgave til en rimeligere penge enn før.
Den kan bestilles hos Haugen boksmiley

  • Comments(0)//blogg.mereteweb.com/#post2

Midsommer

Ord for dagenPosted by Merete Bolstad Sun, June 22, 2008 12:25:30

Midsommer kvelden skal vi jenter samle 7 slag blomster - legge dem under puta og sove. Den mannen vi drømmer om på natten skal vi gifte oss med - kanskje jeg skal prøve i år? :)
Uansett skal jeg vise hva som er tradisjon denne dagen til Recho - vi pleier å gå til havet, brenne bål og samles - feire at sommeren er midt på - og midnattsolen på sitt vakreste. Samtidig passer vi på å brenne esker, og rusk og rask i fjæra der båten ligger, slik at det blir pent og ordentlig der. Vi blir å feire to dager - en med familien her i Herjangen og en i Narvik.
Må jobbe til uka med finansiering og annet i forhold til Newton.
MEN jeg er hvertfall ferdig med halvparten av vinterveden - og den ligger til tørking under verandaen. Ser for meg VARME vinterkvelder - kanskje en armkrok... hvem vet. Av og til føles det ensomt å være alene - andre ganger er jeg bare glad, når venninder ringer og er fustrerte over svigermødre, og ektemenn som ikke hjelper til. Dobbelt arbeid med barn og en usynlig mann... de er jo like alene som meg :)
Skal ta proffe bilder på onsdag - tro om fotografen klarer det umulige - å få et bilde der jeg ser ut som meg... og ungen sammen! Pass dere, det blir årets julegave - til dere som har alt!





  • Comments(0)//blogg.mereteweb.com/#post1