Fra sorg til glede og litt utdanning

Fra sorg til glede og litt utdanning

Om min dagbok...

100% reklamefri blogg - med mine tanker fra år tilbake i tid. Nå fremover kommer det nok noe som er relatert et fag jeg arbeider med - der blogging er en del av selve faget. Men jeg har ikke hjerte til å slette tankene jeg har hatt. De var og er en stor del av meg og vil også være det i fremtiden.

Sorg i glede

Ord for dagenPosted by Merete Bolstad Mon, November 25, 2013 22:43:39

14 år – 26 november 1999, lille Margot Kristine til minne – tenner lyset. Minner har jeg ikke så mange av – 7 dager er ikke et langt liv. Dramatiske dager, levde fra time til time – forsøkte å holde roen. Det gikk ikke så bra når barnet ditt er alvorlig sykt. Fantastiske leger og sykepleiere som kjempet sloss og tapte – gråt sammen med meg. Ny uro i meg når jeg hører at de skal slå sammen nyfødt avdelingen med Tromsø, med begrunnelse i å samle faglig kompetanse. I dag når vi har spesialisten på nettbrett og en kirurg i Japan kan operere på andre siden av verden ved hjelp av teknologi. Kompetansen deres gjorde at jeg hadde en mulighet til å gå videre uten å bli ødelagt. Et team av mennesker som gjør en utrolig jobb. Som passet på at jeg også fikk vite at det meget ofte går bra. Jeg fikk hilse på en liten tass som var i Bodø samtidig med oss på etter samtalen. En fin halvtime der jeg fikk holde et vakkert lite barn som det gikk godt med inntil, meg – kjenne hjertet slå!

Årene går, den skarpe smerten er ikke lengre. Men å tro at jeg kan lure kroppen til å ignorere det som skjer inne i meg rundt disse datoene kan jeg ikke. Jeg går inn i min lille boble der jeg trenger å få være en stund. Slik er sorg, det er helt normalt. Husken er kort og dagene lange. Redselen hogger igjen tak for å miste det kjæreste man har. Enhver mor og far kan kjenne på den redselen – og kan forstå.

Har sluttet å bry meg om overfladiske ting – som jeg har sett en del av… klesmerker, viktig- nei.

Et trygt barn, med stabil oppvekst uten uro som gjør at de søker inn i miljøer som bare vil de vondt – det er viktigere å ta med seg enn om klærne har det ene eller det andre merke. De «små» tingene som er så viktig, å være der når de spør sine spørsmål, lytte når de har noe å fortelle – gjøre ting sammen. Det er viktig for meg nå – det var et løfte jeg gav der jeg lå med min lille jente på brystet og viste hun var i ferd med å forlate meg. Jeg lovet å prøve å gjøre en forskjell – vet ikke om jeg lykkes, men jeg akter å prøve. Den samtalen kommer jeg aldri til å glemme – jeg lovet å prate til hun var «over» - det gjorde jeg. Det holdt hardt – det var det eneste jeg kunne gjøre for henne der og da. Jeg fikk ikke et helt liv med henne. Det er helt naturstridig å måtte begrave sitt barn.

Sammen med en fantastisk varm og god familie som jeg har rundt meg, og gode venner som har støttet meg – har jeg nå fått oppfylt et ønske og blitt godkjent for å gjøre noe verdifullt for meg selv og de rundt. Om få måneder får vi et nytt barn inn i familien. KA får lov å bli storebror, noe jeg ikke har fått til på annet vis ;) og jeg får lov å bli fostermor. Et lite barn som trenger et hjem skal få bo hos oss og bli en del av vår familie. Bare i Nordland trengs det rundt 50 fosterhjemsplasser. Noe å tenke på i verdens rikeste land. Skulle tro at vi hadde det så godt at alle barn kunne vokse opp og ha det godt, men slik er det ikke. Her håper jeg mange flere enn meg kan tenke seg å gjøre en forskjell. I denne prosessen har jeg møtt mange fantastiske mennesker som går sammen med meg.

Jeg vet hva tap er – et fosterbarn har ikke opplevd annet enn tap i sitt liv. Jeg vet hva som skal til. Masse tålmodighet, tid og ubegrenset kjærlighet.

Dukker inn i boblen min nå, – å skrive letter på trykket.

Noen bok anbefalinger til slutt

– Sommerlandet, for å forklare barn om døden.

- Små føtter setter dype spor, om å miste barn og tiden etterpå (passer for mennesker i sorg, lærere, helsevesen og alle rundt)

- Og den nyeste boken om temaet jeg ennå ikke har fått lest – Når livet slutter før det begynner



  • Comments(0)//blogg.mereteweb.com/#post15